Det å oppleve at noen en er glad i sovner inn er trist, men samtidig som min bestemor sa "det er en del av livets gang..". Det er nå fire dager siden min bestefar trakk sitt siste sukk. Han har alltid vært en del av livet mitt. Når jeg var liten så var alltid mor og far sitt hus åpent - i og med at de bare bodde 10 min unna så var vi der stadig. De hadde en hage fyllt av frukt og bær, spennende klatresteder og fantasiverdner i et livlig barnesinn. Far var alltid så tålmodig og snill, aldri hevet han stemmen eller ble sint. Omsorgsfullt passet han på at vi ikke datt ned fra trærne og at vi fikk smake på det vi plukket, mens han fortale opdiktetde historier fra andre verdner.
Minnene kommer tilbake. Han gjorde et inntrykk. Han hadde ingen høy stilling eller berømmelse i mennesklige øyne. Likevel levde han for menneskene rundt seg og for det vil han bli husket. Familien er blitt fattigere ved hans bortgang, men minnene gjør oss rike.
Det er godt å kunne sørge. Det er godt å minnes. Det var godt å ta farvel. Det var ikke lengre Far jeg så da jeg så han, allikevel var det han. Dødens grep er dog ikke evig og en dag skal vi møtes igjen. Det er godt å huske!
Frem til da - farvel Far - du gav meg uslettelige minner og de vil leve videre som skatter i mitt sinn!