Noen ganger lurer jeg på om det er noen grense for hvor trøtt man kan bli... Kommer det til et stadiet hvor man bare sovner okke som?? Etter å ha blitt vekte en eller flere ganger i løpet av natten, temmelig regelmessig i nesten syv år nå begynner å bli slitsomt. Også får man høre at det ikke blir noe bedre når barna blir tenåringer heller...da ligger man våken og bekymrer seg - mens nå ligger man våken fordi noen må på do, hoster, er tørste, trenger å få lagt dynene godt over seg igjen... Barn de er en prøvelse på godt og vondt. Allikevel, når klokken er så vidt blitt seks om morningen og du endelig har kommet deg dypt inn i søvnen igjen etter en avbrutt natt, og du får en liten kropp krabbende opp i sengen til deg og du får to lubbene armer som legger seg om halsen din og koser deg mens de sier "glad i mammaen min", så kan du jo ikke annet enn å smile, det til tross for at du er så trøtt at du faktisk ikke aner om det er natt eller dag...
Trøtt hilsen fra meg.. :-)