What is the chance of it?????Talking of misfortune - getting a bit sick of it really..!! You see, yesterday I managed the marvellous trick of falling down our staircase, with the result of a badly bruised bottom and a BROKEN toe!!! Who would have thought that those little things could hurt so bad??? Well, according to my loving husband they are not so "little" - "it's no surprise you managed to break them, they are about as long as your fingers". Ok, I admit it, my toes have been the amusement of many a joke between my husband and my brother-in-laws (seems to be a family trait, my sisters toes are equally long, slender and elegant). They claim that our toes are "the missing link".
The most annoying thing is that it means I am missing out on a trip to Denmark tomorrow and have to hobble about on the first days of our holiday... Because on Thursday we are off!!! Three weeks holiday in the Sates, I am VERY excited about it, never having been there before. Will let you all know what it was like when I come back!
Apart from the toe incident, I had a good weekend with a busy program. The highlights being the children’s Sabbath school taking the church service on Sabbath. Daniel in the lions den :-) I was very proud of my three little lions!! All the kids did really well and it was a excellent service!
Later on Saturday night we went to a Christmas concert in my church, Cornelius, which was another rewarding experience. Miriam's singing group took part as well (their CD is coming out any day now, and being the objective mother that I am I can safely and truly say it is worth purchasing :-)). All in all not a bad weekend, the toe aside ;-)

Good therapy...
To get it out is good therapy; "express yourself!". I guess that is true and I guess I am working myself through the whole horrific experience of Sabbath morning by telling others what happened. At the same time it is excruciating painful because I feel so incredible stupid and guilty.
• Stupid that I managed to lose control over the car just because of icy conditions and a sharp bend...
• Guilty that I crashed my sisters car...
• Guilty that I put one of my friends through the experience...
• Guilty that I let the church down where I was going to preach...
• Guilty that it will cost us a small fortune to pay my sister back the value of the car (since it only had third party insurance)...
At the same time I am incredible grateful that
...no other cars came in the opposite direction at that particularly time
...that neither I nor my friend was seriously physically injured
...that I actually had company with me (the paradox that is...)
...that I am now safely at home and I know that the damages that has gotten done will gradually fade or get sorted...

A touch of frost...
Looking out of my window I see the sun glittering in snow covered branches. The dogs leave their imprints on the white ground as they run along after each other. The kids wake up screaming of joy because winter is finally here "when can I start skiing to school?", "I am going to slide on snow racers in kindergarten!" "so am I!" :-) I run around the house pulling out drawers and searching in wardrobes looking for last years hats and mittens, while the kids put on layers of clothes. The doors are frozen to the car so I have to pull with all my might to get them opened, the seat is freezing my butt off (whatever happened to that garage we were going to build..??). Driving along on twisty narrow country roads while your car is practicing ice skating is enough to wake up even the most sleepy zombie (who needs cappuccino?). Friends walk me to the bus while being like kids and having a snowball fight...
Evening time, the fire is crackling and warming. The kids are sleeping soundly after playing out in the cold fresh air most of the day. Outside it is pitch dark. Drinking a cup of hot chocolate while Jack Johnson is playing in the background.
Winter has its challenges, but it is really not too bad at all ;-) November in Norway.

The latest addition...Sometimes I think we must be absolutely mad...Victor and I have three children, seven seater car, fairly big house, three rabbits, an aquarium, six stick insects (yes - live little animals who pretend to be sticks in order not to get seen and eaten - and they are all just females, still they can produce kids all on their own - very fascinating subject, but slightly off my topic right now...) and now we also have TWO dogs!!! On the side we also have two full time jobs... Getting a puppy in the house is really like getting another baby in many ways (ok, babies do not nick daddy's smelly shoes and chew on them like crazy before we manage to pull it off her..), there are the disturbed nights - the amazing thing is that Victor (who NEVER seemed to wake up when the babies cried) is the one who wakes up and gets up and let her out. On the positive side, there are also the cuddles and affection - her favourite thing is to curl up in your lap and get cuddled. And Twiggy (our 7year old dog) is a very happy and caring "mummy". So, our little family has gotten bigger - no plans for any more additions I can assure you all ;-)

Tuesdays with Morrie; an old man, a young man and life's greatest lessons

Read an amazing book whilst in Israel! It was a truly moving story with deep reflections of the meaning of life and the various elements within it. I am not giving a résumé of the content, only a quote:

"Whenever people ask me about having children or not having children, I never tell them what to do,"..."I simply say, "There is no experience like having children." That's all. There's no subsitute for it. You cannot do it with a friend. You cannot do it with a lover. If you want the experience of having complete responsobility for another human being, and to learn how to love and bond in the deepest way, then you should have children."

Finally I want to recommend that you: “Get the book and read it!”
….a handy tip…keep a tissue box nearby…

PS. Another book by the same author worth reading is “The five people you meet in heaven”.

Returned Home
Israel - after ten days on an intense work journey to Israel I am left with an abundance of impressions. Victor is wishing I would stop chatting for at least a couple of minutes, but I have too many experiences that I need to share and unload :-)
I think the way I would describe the country is a melting pot - it is such a mix of old & new - old ruins and new buildings, various cultures and people - Jews, Arabs, Africans, Philippines etc, different religions - Judaism, Islam etc, religious and secular - it was all just melted together...! Can't really be described, needs to be experienced!

Other things I experienced on the trip were:
- A vegetarian village - everybody who lived there was vegetarian :-)
- Swimming (read: floating) in the Dead Sea
- Seeing various sites where Jesus walked
- Becoming a film star (well, we did go to make a TV program :-))
- Behaving like a film star (oh, well worth a try ;-))
- Being offered 100 camels for my hand in marriage (ok, he did drop the price to 10 camels when I informed him I was already spoken for...)
- Missing my family so much it physically hurt - Hurrah, I'm home!!
- Start of Sabbath by the Wailing Wall - one of the strongest spiritual experiences in my life!

British supermarkets – a true little piece of heaven on earth!
I am writing this with the risk of being accused of being irreverent – comparing a shopping experience to heaven. But to my defence I have to say “I live in Norway!!!”. Norway is not exactly shopping heaven – especially not when it comes to supermarkets –yes, ok, you do get your basic needs covered – there is the milk, cheese, egg and bread – and you might even have the choice of three different types of apples. When it comes to speciality items like Marmite, you will be lucky if you find it at all (there are those rare, extortionate, speciality supermarkets which might stock it – but then again they would see no difference between Bovril or Marmite – “yeast extracts – one and the same thing”)! So, wandering down the ails in Sainsbury, Tescos, ASDA, Waitrose – is like wandering down an exotic world of groceries. Having a couple of days to soak up the experience while attempting to keep my VISA card under control is worth the whole trip back to my second “home” which Britain is.

Off again!
On Sunday Victor and I are off back "home" to the UK. I am always excited to go back - I do miss Britain - especially Suffolk :-) Not to mention Sainsbury, Starbucks and the shopping centres... But this time I am not as excited as I usually am. Reason being that the kids stay behind. It would probably not have been too bad if it was not for the fact that I know that when I come back to Norway at the end of the week I will have less than a week with them again before I am off to Israel for a week and a half - again with kids left behind at home...
Strange how you can miss someone so much in such a short space of time. The good bit is that I get to take my darling Victor with me when I go to England at least ;-) While when I'm in Israel he'll be a home alone dad with three demanding children, full time job, house and laundry to do, dog to walk, rabbits to feed and garden to sort... Good thing I believe in the power of prayer :-)
PS. I'm not thrilled about flying these days, but the airplanes which we tried out this summer in Legoland were really worth a ride!!

My three little angles...
My patience paid off at last! I have impatiently tried, unsuccessfully, to publish pictures in my blogg before, but because I always expect instant response it has never worked - this time I managed to control myself long enough for the machine to work its way through processing it all - so, here you are everybody; a little glimpse of the miniature Marley's!
I realised that almost "everybody" else put pictures of their dear little treasures in their blog - being it kids, nephews, nieces, friends, boyfriends, cats, dogs - you name it they get published. So, desiring not to disappoint here comes a proper "proud mum" contribution to my blog!! :-)
They (my kids) are a very close nit bunch - especially after this past summer. We had a mad time, starting off with Victor's three weeks in Peru, followed by family camp, the week after that Prosess (a spiritual, inspirational long weekend), then Inspiration week at Fredheim with it all drawing to a close with Pathfinder Camporee in Denmark. Through it all the kids came along, took part, made new friends, met old friends and got closer to each other!
So, the conclusion I have come to after reflecting on the lack of holiday and busy summer is that the family could not have had a better summer. We were together. The kids got spiritual food - and so did we. We got to know a lot of people. Had some very good conversations with some old friends. Impressions have been made that will last a life time!

Sommer og sol er herlig!! Det er i grunn godt å kjenne solen slikke på kroppen, bare man har brukt noe av den lille fornuften man har og smurt seg med litt solfaktor. Jeg har begynt å innse at jeg - og flere av mine venner med meg - lever i en fantasi verden hvor vi tror at hvis vi lar solens varme stråler slikke uhemmet på våre smekre kropper så vil vi ende opp med en brunfarge verdig en super modell og vi tar gjerne med fasongen på kjøpet :-)
I stede ender vi opp seende ut som lyserøde, overstekte små griser...huuhm...ikke særlig attraktivt, det kan jeg forsikre deg...
Det verste er at det skjer sommer, etter sommer...og hver gang så sverger jeg at til neste år, når min stakkarslige vinterbleke, småfete kropp, igjen skal få møte solens varme, da skal jeg være forbredt! Faktor 20 til å begynne med for så å gradvis redusere faktoren og områdene som eksponeres - litt hensyn må man jo ta til de stakkars naboene som må tåle den nesten gjennomsiktige hvite huden som blender alle i 100 meters omkrets da den vises de første varme dagene i april/mai.
Nå begynner det hele å roe seg litt - etter utallige tuber med Aloe Vera og noen ubehagelige netter hvor det gjorde vondt hver gang leggene kom borti lakenet så begynner litt av vinterblekheten å gi seg. Og jeg går fra å se sykelig blek ut til å få noe som ligner mer en normal hudfarge igjen.
Lenge leve sommer og sol!!!

Dette er en blogg jeg skrev på onsdag forrige uke, men av en eller annen grunn så fungerte ikke systemet slik at jeg fikk lagt det ut på bloggen min...og teknofobia som jeg har så gjorde jeg ikke så mye med det, ventet bare på at ting skulle komme seg opp å gå igjen :-)

I dag har jeg vært i butikker, dette er i grunn noe jeg faktisk sjelden er. Det kommer av at jeg alltid synes det er så deprimerende at alt det jeg liker og synes er fint ser ut til å alltid være det dyreste de har i butikken – et prisnivå utenfor mine drømmer til og med… Det andre problemet jeg har, hvis det er klær jeg er ute etter, er at jeg nesten aldri finner noe jeg liker som også passer. Og det blir ikke noe lettere med årene – jeg ser med gru frem til pensjonist tilværelsen som nudist…!!!
Men i dag var det ikke klær som sto på handlelisten – jeg var ute etter div. utstyr for barnemøter, maling, papir, sakser – masse spennende ting. Hobbybutikker har jeg nemlig ingen problemer med å finne ting i  Det aller best med hele dagen var at jeg faktisk klarte å få kjøpt noe til meg selv, som også har stått på handlelisten min i en lengre periode nå, nemlig sovepose. Og det var heller ingen lett affære. Jeg tror den stakkars ekspeditøren i sportsbutikken virkelig angret at han hadde lagt merke til meg og enda mer at han hadde spurt meg om jeg trengte noe hjelp etter at han hadde dratt seks soveposer ut av trekkene for at jeg skulle få kjent på foret og hvor tykke de var, hvor tunge de var og hvilken farge de hadde… Jeg holdt til og med på å ikke kjøpe noen – helt til han i det siste øyeblikket kom på noen nye poser de nettopp hadde fått inn som fortsatt var i en diger boks i hjørne av butikken. Og ut kom posen MIN!! Det er grå bak og rød og oransje foran – en tre sesongs pose fra Bergans!! Den er varm nok, myk nok og sier Gryne – så sommerens leirer her kommer vi. Nå er åttemanns lavou med ovn + sovepose i boks. Og jeg gleder meg faktisk til å ta dem i bruk…

Sometimes I wonder what heaven will be like, and then you experience something here on earth which gives you a glimmer of what the real heaven will be like...
...like sunshine after days, if not weeks of rain
...like peace and tranquillity after a morning of getting three small children ready and out of the house on time
...finishing a project which has been looming for weeks
...a friendly smile from a perfect stranger
...not hitting rush hour traffic on my way into Oslo in the afternoon
...money left in my bank account at the end of the month
...a good morning kiss from the love of my life first thing
...a BIG mug of Earl Grey tea with a small piece of dark brown chocolate on the side
...these are some of the little pieces of heaven on earth that I occasionally encounter!

Tomhet...
Noen ganger føler jeg meg bare kreativ tom! Spesielt de tidene hvor det er krav til at jeg MÅ være kreativ - da sitter jeg plutselig og roter ut i det tomme intet..! Hvor ble alle de flotte idene av? Hva med alle de inspirerende tankene og smittende ordene? Borte...! Helt og fullt borte...! Jeg i min fortvilelse gravere dypere og forsøker febrilsk og finne noe, om det så skulle være bare en liten smule, av substans - men forgjeves - der hvor intet er, du intet finner...
Det er i slike stunder at jeg blir minnet på at jeg kommer til kort - jeg makter faktisk ikke alt ved meg selv, har ikke sjans!
Jeg har for liten tid å ta av, for få ideer og for liten kraft i meg selv.
Da er det godt å vite at jeg har en i bakhånd :-)
En som alltid hører...
En som alltid har noe å fylle på med...
En som alltid er kreativ og skapende...
Alt jeg behøver å gjøre er å spørre og ta imot...

Her om dagen ble jeg spurt om det å være en kristen gjør meg glad - helt umiddelbart så svarte jeg "ja!", men så kom utfordringen, hvorfor?
Hvorfor gjør det meg glad at jeg er en kristen? Ville jeg vært like glad om jeg ikke hadde vært en kristen?
Jeg har grunnet litt på dette. Svaret jeg har kommet frem til er at jeg ville ikke vært like glad om jeg ikke hadde vært en kristen. Det at jeg er en kristen gjør slik en fundamental forskjell i livet mitt. Jeg lever rett og slett livet mitt annerledes enn jeg ellers ville ha gjort. Hele selvbildet mitt er formet rundt det konseptet at jeg er skapt av Gud, jeg er elsket av Gud, jeg er unik, jeg har talenter og gaver, jeg har mengder av ubrukt potensielle. Det å ha det grunnlaget å vite at man er elsket gir meg også en frihet når det gjelder menneskene rundt meg. Jeg er ikke så redd for å bli avvist og såret for jeg vil aldri kunne bli helt ensom og alene for Gud er med meg overalt. Det har gjort meg mer avslappet og mer tillitsfull - hvis Gud tar en sjanse med meg, hvorfor kan ikke jeg gi andre en sjanse også? Jeg får også lyst til å dele gleden og kjærligheten som jeg har mottatt med andre og det er også en virkelig god følelse.
Jeg kommer fortsatt ofte til kort, jeg har fortsatt dager jeg føler meg mer deppa enn andre. Jeg møter fortsatt problemer og utfordringer i hverdagen. Men jeg har en ballast jeg er glad for å ha med meg i livets berg-og-dal-bane!!

Jeg har to 50 % stillinger som til sammen utgjør en 100 % stilling. Som om ikke dette er forvirrende nok så har jeg en mannlig kollega på hvert sted (den ene er jeg tilfeldigvis gift med og den andre er en av mine beste venner - snakk kom flaks :-)). Men nå har presset begynt (ikke sex presset som andre damer kanskje opplever), nei, det er snakk om sunnhetspresset..!!! Begge to (visstnok uavhengig av hverandre) er blitt SUPER sunne. Den ene begynte med en ukes faste før han gradvis har introdusert matvarer han har lov til å spise igjen, først bare friske ting som nøtter, grønnsaker og frukt - og nå har han lagt suppe til denne listen. Den andre har kjøpt seg en mengde sunne teer (frukt og grønne) pluss at han bare spiser gulrøtter og grapefrukt til lunsj!!!! Og føler han for en snaks innimellom så er det frem med gulrøttene igjen (jeg syntes nesten han begynner å få et oransje skimmer i huden....kanskje litt for mye av det gode kanskje!!!).

All denne sunnheten har en dårlig innflytelse på meg, jeg føler meg forpliktet til å veie opp for alt det sunne de spiser med tilsvarende mengde usunt, men i takt med usunnheten min så stiger den dårlige samvittigheten - spesielt i det jeg ser mine mannlige kollegaer gå ned i vekt, bli blidere, hyggeligere, energiske, positive, mer avslappet - hele pakka, mens jeg blir surere mer mismodig og har hatt hodepine i nesten en uke nå. Kanskje er det på tide å slutte staheten, kastet inn sjokoladen og gripe fatt i gulroten - jeg overgav meg nesten i går kveld, hadde en STOR kopp sunn te, men så falt jeg for fristelsen å ha en kvikklunsj ved siden...

Jeg er nylig ferdig med å lese en bok "the curious incident of the dog in the night-time". Jeg fikk den i bursdagsgave for ca 2 1/2 år siden og har først nå fått satt meg ned og lest den, men når jeg først satte i gang så klarte jeg ikke legge den fra meg :-) Utrolig fasinerende lesning - du kommer virkelig inn i Christopher Boone sin verden. Han er en gutt med Ausberger syndrom som går på en spesial skole, men som samtidig er et matematikk geni. Han har utrolige utfordringer når det gjelder å forholde seg til verden omkring seg og baserer seg på om det blir en god eller dårlig dag ettersom de kjører forbi flest røde eller gule biler på vei til skolen... På mange måter er hans verden så helt annerledes enn din samtidig så er det fasinerende å se verden igjennom hans øyne, fra hans "dørstokk".
Egentlig har vi alle våre særegenheter og godt er det!! Kanskje baserer jeg ikke dagen min på hvorvidt jeg passerer flest røde eller gule biler på vei til jobben, men jeg lar meg lett påvirke av om solen skinner, om jeg har fått nok søvn, om jeg må gjøre noe jeg kvier meg for den dagen, om jeg nettopp har fått mensen, om mannen min gav meg en klem når jeg sto opp.... Forskjellen mellom meg og Christopher er kanskje at han er ærlig nok til å gjenkjenne hvilket humør han er i og hvorfor, mens jeg forsøker febrilsk å kamuflere over mine dårlige dager med forsikringer om at jeg ikke er sur og grinete ;-)
I dag skinner solen og jeg er faktisk ganske fornøyd med livet til tross for -20 grader på gradestokken da jeg kjørte hjemmefra i morges! Det er godt å kjenne at jeg er i kontakt med meg selv!

I thought men were pathetic when they were sick, so I don't know what's the matter with me all I have is a minute little cold, a runny nose and a BIG headache, but still.. If it had been anybody else I would have scoffed them and called them a sissy.. Ok, maybe I am not as compassionate a person as I thought I was - this calls for serious re-examining of myself, my values, my view of myself and others - and all this just because of a "little" cold.. :-) Maybe I’ll do it another day when I feel a bit better… :-)

Noen ganger lurer jeg på om det er noen grense for hvor trøtt man kan bli... Kommer det til et stadiet hvor man bare sovner okke som?? Etter å ha blitt vekte en eller flere ganger i løpet av natten, temmelig regelmessig i nesten syv år nå begynner å bli slitsomt. Også får man høre at det ikke blir noe bedre når barna blir tenåringer heller...da ligger man våken og bekymrer seg - mens nå ligger man våken fordi noen må på do, hoster, er tørste, trenger å få lagt dynene godt over seg igjen... Barn de er en prøvelse på godt og vondt. Allikevel, når klokken er så vidt blitt seks om morningen og du endelig har kommet deg dypt inn i søvnen igjen etter en avbrutt natt, og du får en liten kropp krabbende opp i sengen til deg og du får to lubbene armer som legger seg om halsen din og koser deg mens de sier "glad i mammaen min", så kan du jo ikke annet enn å smile, det til tross for at du er så trøtt at du faktisk ikke aner om det er natt eller dag...
Trøtt hilsen fra meg.. :-)

Det å oppleve at noen en er glad i sovner inn er trist, men samtidig som min bestemor sa "det er en del av livets gang..". Det er nå fire dager siden min bestefar trakk sitt siste sukk. Han har alltid vært en del av livet mitt. Når jeg var liten så var alltid mor og far sitt hus åpent - i og med at de bare bodde 10 min unna så var vi der stadig. De hadde en hage fyllt av frukt og bær, spennende klatresteder og fantasiverdner i et livlig barnesinn. Far var alltid så tålmodig og snill, aldri hevet han stemmen eller ble sint. Omsorgsfullt passet han på at vi ikke datt ned fra trærne og at vi fikk smake på det vi plukket, mens han fortale opdiktetde historier fra andre verdner.
Minnene kommer tilbake. Han gjorde et inntrykk. Han hadde ingen høy stilling eller berømmelse i mennesklige øyne. Likevel levde han for menneskene rundt seg og for det vil han bli husket. Familien er blitt fattigere ved hans bortgang, men minnene gjør oss rike.
Det er godt å kunne sørge. Det er godt å minnes. Det var godt å ta farvel. Det var ikke lengre Far jeg så da jeg så han, allikevel var det han. Dødens grep er dog ikke evig og en dag skal vi møtes igjen. Det er godt å huske!
Frem til da - farvel Far - du gav meg uslettelige minner og de vil leve videre som skatter i mitt sinn!

Et nytt år - da snakkes det så ofte om nye begynnelser, nye sjanser - hva ønsker jeg å gjøre annerledes i det nye året? - Være mer tålmodig med barna, mer effektiv på jobben, snillere med mannen, trene mer, gå lange turer med hunden hver dag osv... tror faktisk at det jeg ønsker aller mest er å la Gud fylle meg ved begynnelsen av hver dag, da trenger jeg jo ikke bekymre meg noe for da blir jeg forandret og jeg blir et bedre menneske uten å slite livet av meg...not by my own efforts...der ligger de virkelige verdier...