I thought men were pathetic when they were sick, so I don't know what's the matter with me all I have is a minute little cold, a runny nose and a BIG headache, but still.. If it had been anybody else I would have scoffed them and called them a sissy.. Ok, maybe I am not as compassionate a person as I thought I was - this calls for serious re-examining of myself, my values, my view of myself and others - and all this just because of a "little" cold.. :-) Maybe I’ll do it another day when I feel a bit better… :-)

Noen ganger lurer jeg på om det er noen grense for hvor trøtt man kan bli... Kommer det til et stadiet hvor man bare sovner okke som?? Etter å ha blitt vekte en eller flere ganger i løpet av natten, temmelig regelmessig i nesten syv år nå begynner å bli slitsomt. Også får man høre at det ikke blir noe bedre når barna blir tenåringer heller...da ligger man våken og bekymrer seg - mens nå ligger man våken fordi noen må på do, hoster, er tørste, trenger å få lagt dynene godt over seg igjen... Barn de er en prøvelse på godt og vondt. Allikevel, når klokken er så vidt blitt seks om morningen og du endelig har kommet deg dypt inn i søvnen igjen etter en avbrutt natt, og du får en liten kropp krabbende opp i sengen til deg og du får to lubbene armer som legger seg om halsen din og koser deg mens de sier "glad i mammaen min", så kan du jo ikke annet enn å smile, det til tross for at du er så trøtt at du faktisk ikke aner om det er natt eller dag...
Trøtt hilsen fra meg.. :-)

Det å oppleve at noen en er glad i sovner inn er trist, men samtidig som min bestemor sa "det er en del av livets gang..". Det er nå fire dager siden min bestefar trakk sitt siste sukk. Han har alltid vært en del av livet mitt. Når jeg var liten så var alltid mor og far sitt hus åpent - i og med at de bare bodde 10 min unna så var vi der stadig. De hadde en hage fyllt av frukt og bær, spennende klatresteder og fantasiverdner i et livlig barnesinn. Far var alltid så tålmodig og snill, aldri hevet han stemmen eller ble sint. Omsorgsfullt passet han på at vi ikke datt ned fra trærne og at vi fikk smake på det vi plukket, mens han fortale opdiktetde historier fra andre verdner.
Minnene kommer tilbake. Han gjorde et inntrykk. Han hadde ingen høy stilling eller berømmelse i mennesklige øyne. Likevel levde han for menneskene rundt seg og for det vil han bli husket. Familien er blitt fattigere ved hans bortgang, men minnene gjør oss rike.
Det er godt å kunne sørge. Det er godt å minnes. Det var godt å ta farvel. Det var ikke lengre Far jeg så da jeg så han, allikevel var det han. Dødens grep er dog ikke evig og en dag skal vi møtes igjen. Det er godt å huske!
Frem til da - farvel Far - du gav meg uslettelige minner og de vil leve videre som skatter i mitt sinn!