Her om dagen ble jeg spurt om det å være en kristen gjør meg glad - helt umiddelbart så svarte jeg "ja!", men så kom utfordringen, hvorfor?
Hvorfor gjør det meg glad at jeg er en kristen? Ville jeg vært like glad om jeg ikke hadde vært en kristen?
Jeg har grunnet litt på dette. Svaret jeg har kommet frem til er at jeg ville ikke vært like glad om jeg ikke hadde vært en kristen. Det at jeg er en kristen gjør slik en fundamental forskjell i livet mitt. Jeg lever rett og slett livet mitt annerledes enn jeg ellers ville ha gjort. Hele selvbildet mitt er formet rundt det konseptet at jeg er skapt av Gud, jeg er elsket av Gud, jeg er unik, jeg har talenter og gaver, jeg har mengder av ubrukt potensielle. Det å ha det grunnlaget å vite at man er elsket gir meg også en frihet når det gjelder menneskene rundt meg. Jeg er ikke så redd for å bli avvist og såret for jeg vil aldri kunne bli helt ensom og alene for Gud er med meg overalt. Det har gjort meg mer avslappet og mer tillitsfull - hvis Gud tar en sjanse med meg, hvorfor kan ikke jeg gi andre en sjanse også? Jeg får også lyst til å dele gleden og kjærligheten som jeg har mottatt med andre og det er også en virkelig god følelse.
Jeg kommer fortsatt ofte til kort, jeg har fortsatt dager jeg føler meg mer deppa enn andre. Jeg møter fortsatt problemer og utfordringer i hverdagen. Men jeg har en ballast jeg er glad for å ha med meg i livets berg-og-dal-bane!!